Henriks space

Det måtte ha vært tidlig vinter. Jeg har lest et sted at eskimoene har et titalls uttrykk for å beskrive snøen. Den natta på Karl Johan var det et sånt mykt snøfall som kiler deg i ansiktet om du kikker mot himmelen, og snøen smelter i samme sekund som det treffer bakken. Du holdt meg så hardt i hånda at man skulle tro det juleball; det fikk meg til å føle meg som jeg spilte i en film, og at du var hun søte jenta i filmen der alt gikk bra til slutt. Vi sjangla rundt på Karl Johan som i en Winnerbäcklåt, kjøpte en kebab på deling, og fikk med to gafler. Jeg trodde det var starten på noe – men det var toppen.

Så gikk det nedover.

I sommer opplevde jeg at det rant saltvann ut av nesa mi uten at jeg rakk å stoppe det. En merkelig følelse etter å ha badet i sjøen. Jeg kom på hva en kompis fortalte meg etter å ha ligget på samme Paradisbukta en hel dag med kjæresten sin. Etter at de hadde solt seg og kikket på hverandre hele dagen og kommet for seg selv igjen i leiligheten gjorde de som kjærester gjør. Jeg så for meg dette paret, begge vakre nok for H&Ms reklameplakater, holde på i fullt alvor, kåte som konfirmanter. Hun i v-stil og han hamrende over henne som et stempel for full maskin – så skjer det komiske: saltvannet renner ut av nesa hans og treffer henne. Jeg regner med det bankende alvoret gled over i latter.

Det er noe av det vakreste, dyriske og mest burleske jeg har blitt fortalt.

Vi klemte hverandre og holdt sammen som i en dårlig high-schoolfilm. En gruppeklem som avsluttet en konsert og en guttetur. Kanskje var det slutten på en resa og början på en ny – kanskje ble det en årlig tradisjon. Jeg holdt godt tak i disse guttene, og selv om jeg ikke hadde kjent de lenge var jeg livredd for å miste de. Vi stod tett sammen, svette og småfulle etter at musikken hadde ebbet ut.

Det luktet litt av han ene som lengtet mest hjem, men der og da forstod jeg godt at jenter fra Oppdal, Ringebu og Kalmar var ivrige.

Etter å ha fått en overdose av friluft tok hun av seg den grønne jakka og la seg utslått på parketten foran vedovnen. Vi luktet begge av bål, subbet rundt i ullsokker og kinnene våre virka oversminka med rødfarge.

Jeg la meg ved siden av henne og vi sovnet som to gamle hunder. Hos henne følte jeg meg trygg som et beskyttet, lite barn.

Jeg har aldri forsøkt å skrive noe om deg. I vår var jeg innom deg på en av dagene dine. Den dagen som står beskrevet i Hvite Niggere på side 66. Jeg var innom deg tidlig om morgenen, før Vinstra hadde våknet skikkelig. En sånn vårmorgen der sola ennå ikke har tørket vekk dugget i graset. Dampen stod fra bakken som den gjør fra kumlokk i filmer fra amerikanske byer. Jeg så på tallene som alltid ville bli stående. 08.08-1983  - 10.05-2003. Noen ganger gråter jeg når jeg ikke helt vet hvorfor, som  når det blir lagt på for mange strykere og Bjørn Dæhlie går i mål. Den morgenen følte jeg meg iskald som ikke gråt noe i det hele tatt, og lurte på hva slags kjølig vesen jeg var – så tenkte jeg på hva du hadde kommet til og sagt om vi hadde kunnet pratet sammen den morgenen. De første ordene som slo meg var: ”kå faen gjer du oppe så tidlé?”. Du kunne finne på å si sånn, når vi var alene, og ingen lærere eller foreldre kunne høre deg. Jeg tror kanskje du hadde sagt dette, uten å være anklagende.

Du fikk meg til å strigråte, igjen.

Det er en merkelig følelse å finne igjen tekster som beskriver ens egne følelser. Jeg tror Lars Winnerbäck har et sitat til alle livets situasjoner. Som når to kamerater av meg mistet mødrene sine i fjor høst, og ei gammel klassevenninne mistet ungen sin - Lars var der og tok seg av skrivinga og følelsene.

 - En elegi för alla sorger den här hösten handla om,

för en mor som sjukna in, och för ett barn som aldrig kom –

Det er skremmende hvor mye man kan lete fram i bøker som stemmer overrens med ens eget liv. Mens jeg bodde på Torshov fant jeg ut at Pelle og Proffen også bodde i Bentsebrugata. Andre eller tredje gang jeg leste Beatles fant jeg ut at Kim Karlsen var fra Svoldergate, og det var rent nifst at både Kim Karlsen og hun jenta som starter på M og skriver navnet sitt uten H skulle være naboer.

Slike leseropplevelser får selv en ateist som meg til å så tvil om det er noe mer der ute.

Ei natt i sommer var jeg og du sammen på hytta. Alt stemte, vi lo på de sammen stedene, vi kunne mimre om de samme lærerne og det var yatzy på første kast. Det var nattmat, nattønske, og en spent, høflig stemning som det er i starten av en flørt.

Jeg kjørte deg hjem i andregir, for jeg ønsket at denne natta skulle vare sommeren ut.

I Rondane under en teltduk fra Fjellräven lå jeg og kameraten min i hele uke ti, og ble enda mer kjent med hverandre, og enda mer glad i hverandre. Han spedde i kjøttkaker i lapskausen vår, og det smakte ekstra godt. Jeg fikk meg aldri til å spørre han om det var de siste hjemmelagde kjøttkakene hun etterlot seg, men jeg forestiller meg det…

Jeg går ut fra at hun så på oss fra andre sida og var inderlig stolt over sønnens sjenerøsitet.

.

I ei uke var Håkon Brandvold og undertegnede på skitur i Rondane. Vi var så heldige å kunne forlate forelesninger, asfalt og eksos til fordel for skigåing, teltliv og friske kuldegrader.

Vår lille ekspedisjon startet på Rondablikk, et av de få punkta på kartet vi på forhånd hadde planlagt å treffe. Planen var å la ”ruta bli til mens man går”, og at vi måtte ha noe å prate om i teltet om kveldene, som for eksempel planlegging av veivalg på turen. Med kart, kompass, GPS, alt av nødvendig (og unødvendig utstyr) og Håkon som kjentmann følte jeg meg i trygge hender. Vi hadde fulgt rådene fra bøker om polfarer om å la skjegget gro, og vi lot være å dusje de to siste dagene før turen, for å bygge opp et beskyttende lag mot kulda.

Jeg skal ikke kjede dere lesere med detaljer om hvilke steiner vi passerte, hva vi spiste, og hva vi smurte skiene med – for et finnes allerede et godt utvalg av lesestoff fra langt villere og mer dramatiske skiturer. Jeg tror likevel jeg vil nevne at vi fra første dag etter å ha slått leir ved Eldåa, etter å ha gått via Kvamsnysætrin kunne legge oss i soveposen med god samvittighet etter en fin startetappe. Jeg tror ikke jeg ljuger mye hvis jeg sier at vi fortsatte å legge bak oss 15-20 kilometer også de neste sju dagene.

I de seigeste motbakken kjente vi hvert eneste kilogram vi hadde lastet i pulkene våre, og vi spurte oss selv om det virkelig var nødvendig med alle de pølsene, baconet og brødskivene – og med litt hjelp fra en primus fikk vi servert svaret og bekreftet at det var verdt slitet for hvert eneste måltid.

Turen gikk videre til Rondvassbu, som var den eneste betjente hytta vi var innom på ferden. Her tjente vi inn igjen ett års abonnement i turistforeningen i en sleng i det vi betalte 25,- per skigåer for å overnatte i telt og benytte oss av tørkemulighetene ved hytta. Vi følte det nesten litt skamfullt å betale så lite, så vi kjøpte oss to halvlitere hver, og enda flere lakrisbåter, for å stelle på vår egen samvittighet. Den utflytta vinstraværen Bjørn Eriksen avslørte vinstradialekta til meg og Håkon og holdt oss med selskap. Han hadde minst like god greie på våre egne stamtre som oss selv, og kunne også fortelle at han hadde vokst opp i Sødorp og hatt nabolaget til Håkon som lekegrind da han var liten. Han hadde lekt mye cowboy med onkelen til Håkon, Ole Brandvold, og Håkon kunne bekrefte at Ole fortsatt var i samme bransje, også etter han var blitt voksen.

Den flotteste etappen, og den dagen værgudene bestemte seg for å være venner var den tredje dagen da vi gikk fra Rondvassbu til Dørålen. Det var Kvikk-Lunsj-føre, og vi følte oss som i en norsk filminnspilling av Brokeback Mountain – uten intimscenene riktignok. Intimt skulle det allikevel vise seg å bli når Håkon bestemte seg for å slå av en prat med et dansk, lesbisk par, som var sikre på at de var alene i det norske fjellet. På samme måte som vi kunne snike oss innpå fjellryper, som plutselig fløy av gårde med raske vingeslag, ble det også bevegelse i kjæresteparet i snøskavlen, og der og da kunne både jeg og Håkon ønske vi hadde vinger så vi kunne forsvunnet.

Samme dag faller undertegnede ganske klønete på ski, som en blanding av en danske og en engelskmann, men Håkon legger ikke merke til det, og jeg velger å tie.

Vi legger oss atter i soveposten, og må flire over hvor utrolig godt det kjennes å kunne legge seg i posen etter en lang dag. Vi har tungt sukret te i termosen, egg og bacon i panna, og best av alt: vi har radioforhold! Det skal ikke mer enn tre dager til uten musikk før det plutselig svinger av alle sangene på P1. Og enkelte kvelder fikk vi ønskene våre oppfylt, med både gode radioforhold, og at de i tillegg spilte låten ”Ei naki grein”, med Camilla Granlien Band – og hvis vi er flinke og lar være å ”bruke opp” denne låten når vi kommer hjem, vil den låten for alltid minne oss om den turen i Rondane i uke ti, da vi var 24 år.

Fra Dørålen gikk turen til Grimsdalshytta. Der møtte vi på et par andre gutter i motsatt ende av livsløypa. To pensjonister hadde søkt ly i selvbetjeningshytta, og ventet på scooterskyss hjem igjen, etter å ha overvurdert formen, og måtte ha overnattet under åpen himmel natta før. Jeg og Håkon, som var fulle av god mat, krefter, og til og med kulturelle innslag fra P1 la inn en ekstra innsats for å vise den pensjonerte rittmesteren og brigaderen at gamlelandet ikke hadde gått helt av hengslene. Og med militæret friskt i minnet sa vi oss enig i alt hva disse tidligere befalene hadde å si. Vi sa oss enige i at hilseplikten ikke var hva den engang var, og at man ikke lenger var nøye nok med rutinene med hodeplagg. Neste morgen redde vi sengene våre ekstra pent, hentet mer ved enn hva som egentlig var nødvendig (i vedskjulet om kvelden angret jeg på at jeg hadde sett "Fritt vilt"), kokte vann for en hel tropp, og tok farvel med disse to karene med et fast håndtrykk.

Det streifet meg ikke før i ettertid for en litt sår forestilling dette egentlig var, med disse to gamle kompisene som kanskje hadde vært på sin siste, av mange, turer sammen, og jeg og Håkon på 24 år, som var på en av våre første, og forhåpentligvis hadde mange turer igjen.

Som nevnt tidligere er Håkon en ekspert på å snike seg innpå både ryper og danske lesber, men han er også den beste mannen man kan tenke og ha med seg på en slik tur. Han er typen som ikke blir kald på fingrene av en ståltermos, men som heller ikke brenner seg når han legger inn ved i ovnen. Sødorpingen er typen som tenner bål med ei fyrstikk og som har fått full fres i ovnen, før folk som jeg har fått av meg skiene. Han har et innebygd kompass for vandring i Rondane, og han pekte på navnet på alle små og store høyder i terrenget, og hvor han hadde vært – og på de to eller tre toppene han faktisk ikke hadde besøkt enda. Som skiløper så er han så seig at han burdte vært solgt som Laban, men fortsatt så omtenksom at han lot meg gå først når han merket at jeg var sliten. Og det er rart hvordan det hjelper på kreftene. Når jeg gikk først lot jeg lua henge litt på snei, og lata som om jeg var Erling Jevne og ledet Birkebeinerrennet, selv om jeg hadde pulk og fjellski – og hvis jeg snudde meg kunne jeg se Anders Berge, Vebjørn Skjeggestad og Bjørnar Bakken slite med å henge med på tempoet. Andre ganger var jeg Sture Sivertsen, mannen som aldri briljerte, men som alltid gjorde grovjobben i førsteetappen på stafettene. Andre ganger var jeg Hjalmar Johansen, og noen ganger var jeg kurér på vei til Sverige, og plutselig var dagen gått og det var på tide og slå leir.

Neste dag tryner Håkon, om ikke fullt så klønete som undertegnede. Og i det jeg noterer stillingen 1-1 i fall i mitt stille sinn, velter jeg med pulk, ski og staver i noe som kan minne om et åttetall, og tredje gangen Håkon spør om han kan hjelpe til tar jeg i mot hans hjelp, og slutter og føre barnslig statistikk.

Videre går turen til riksvei 27, og vi tar taxi et par mil mot Atnasjøen, og for å holde liv i villmarksfølelsen ved denne turen blir vi enige om at vi ikke må fortelle noen om denne drosjeturen. Vi har likevel lagt bak oss en bra tur denne dagen, fra Dørålen til riksveien og fra Atnasjøen til Musvoldseter. Jeg får ansvaret for å sope gulvet og riste sengeteppene på Musvoldseter, og etter antall ekskrementer å dømme forstår jeg hvorfor dalen heter nettopp MUSvolddalen.

På tur hjemover via Vuludalen treffer vi på en gjeng fra Kvam som har lagt seg inn i Vulubu for pilking og ei sosial helg. Vi som er langveisfarende får bytta til oss en middag med kål, og gir fra oss en Firkløver. Denne guttegjengen så ut til å nyte helga, og med all tullpratinga og drikkinga hadde nok både n’ Jalmar og n’Olaf fått plass i de to ledige sengen i denne ”åttemannslugaren”.

Den nest-siste dagen begynner hjemlengselen å melde seg. Vi fantaserer om en varm dusj, pizza, tre dobbelt-w’er, ligge på sofaen ved siden av ei jente, med fjernkontrollen og potetgullet innenfor rekkevidde. Vi legger heller en ekstra innsats i å få til en fin leirplass den siste natta, og får kanskje den fineste leiren på turen, med ekstra stort bål, vi graver teltet djupt, og vi spiser opp alt av mat vi har igjen, og finner ut at brødskive med nugatti og ris smaker overraskende godt.

På kvinnedagen sliter vi oss opp Krøkla, og etterlater oss djupe v-er i motbakkene – og i stunder som denne, og når vinden blåste som mest og røsket i hettene våre, priser vi oss lykkelige for at vi ikke har med oss jenter på tur. Det skal likevel sies at vi savnet etter jenter var merkbart når vi satt og stirret i bålet, eller lå og så i teltduken.

Når vi kom hjem til Vinstra var det meste som før, kongen het fortsatt Harald, Rosenborg skulle spille i eliteserien, hun hadde fortsatt ikke postet det brevet der hun hadde tatt til fornuft og skrevet at det var meg hun elsket,  og Laugen rant fortsatt sørover.

Takk for en fin tur – det er godt å ha et vennskap der man er så trygg på hverandre at man ikke trenger å skravle til enhver tid.

Lørdag vant jeg 11,4 millioner(!) i Lotto, det var Gull-Lotto på lørdag. Søndag kjøpte jeg meg en 4-roms på Bislett. I dag har jeg bursdag og innflyttingsfest i ett og samme selskap:

Elaine Bennes er så sporty at hun tar seg av serveringen fra den lille baren i kjellerstua. Hun mikser drinker og tapper amerikansk øl, får alle til å le og dytter til meg (sånn som hun dytter til Jerry) når jeg kødder med henne.

Maria Solheim står i en grønn sommerkjole i den andre delen av stua, bak platespilleren og styrer musikken. Idet stiften lander på rillene til Englefjes av DumDum Boys får jeg øye på Lena (Lee Beck Figenschow) som ser blygt på meg, med et blikk som spør om jeg kunne tenke meg å ligge helt inntil henne i natt.

Åse Berge kommer bort til meg, skakker litt på hodet, stryker meg på armen og sier det er lenge siden hun har sett meg, og jeg merker at hun er litt fullere enn meg. Katie Melua tar over pratinga, uten å jage bort Åse, og lurer på om jeg ikke kommer og besøker henne i leiligheten hennes i London snart. Hun forteller at det tross alt ikke er første gangen hun besøker meg her i Oslo, og at hun meldte seg inn i Den Norske Turistforening for å få mer tid sammen med meg. Hun føler at hun har gitt så mye av seg selv i det siste, uten å ha fått så mye igjen – men hun sier det med en fin, diskret tone.

Framfor tv-en ligger Karolina Klüft og Kajsa Bergquist på magen, i friidrettsdrakter med svenske farger  –  og de konkurrerer i Nintendo-versjonen av Track and Field II.  Anna Kleiva, med litt mer rød leppestift enn til vanlig, hvisker til meg og synes de er litt barnslige, men stiller meg spørsmålet ”begge, eller ingen”, når det gjelder Karolina og Kajsa – og jeg tenker et sekund på Boggen, og hva han ville valgt, og jeg tror jeg hadde gjort det samme som han.

Ronja Røverdatter (som nå er blitt 21, og om mulig enda vakrere enn sin mor) og Gunhild Olaussen står og følger med på spillinga, men er mest interessert i hverandre. De flørter åpenlyst og drar hverandre i flettene og Gunhild får Ronja til å virke en smule fjåsete. Innerst i baren står Kari Slaatsveen og fyrer av en tjall mens hun prater tulleengelsk med Elaine i baren. Anne Waalen passerer meg og smiler, det smilet som får menn på gata til å gå seg på lyktestolper og taxisjåfører til å kjøre på rødt lys. Ronja Svenning Berge spør meg pent om hun får lov til å forevige denne kvelden, og vil male noen bilder til stua mi – som en takk for innbydelsen. Meadow Soprano vinker meg inn mot soverommet og spør meg om jeg er interessert i amerikansk putekrig, og jeg blir litt usikker. Hva om svigerfar oppdager oss? Hva mente hun egentlig med amerikansk putekrig? Hva med Lena?

Lisa Ekdahl spør om jeg kan tenke meg å bli med henne og Lars Winnerbäck til et sommerhus som de disponerer. De har planer om å lage en akustisk skive sammen, og hun trenger mine innspill i produksjonen – og hun har alt gjort plass i tekstheftet til en liten intern spøk mellom meg og Lisa. Vi gjør en løs avtale - når sommeren kommer…

Ved midnatt går vi ut på verandaen og ser på månen som står i zenith, og vi bestemmer oss for å sove med balkongdøra åpen i natt. Fra stua hører vi Mena Suvari, fra American Beauty, spille The Moonlight Sonata på piano.

Jeg får en klem, og alt er bra.

Vi skriver 7. februar i Simon Darres vei (ikke Telthusbakken og 6.februar). Sist helg hadde jeg noen fredelige dager på hytta vår, Tyribu. Jeg lot det rød skjegget gro. Det er klart, om jeg hadde fått velge fritt blant alle egenskapene til Lars Winnerbäck, så er nok den rød skjeggveksten hans ganske langt nede på lista. Det eneste som kunne minne om et dramatisk høydepunkt på Tyribu var da jeg fant ut at låsen inn til utedoen som huset all veden, var fryst. Jeg måtte lattermildt sitere en annen Lars, og erkjenne at "det ække no spøk det landet her ass".

Jeg liker kontrastene ved det å sitte ved peisen og få meldinger om fester på Frogner, St.hanshaugen og Kolonialen. Det er som to ulike verdener møtes. Jeg tillot meg å svare med å sitere fritt etter Peer Gynt :"Mit Selskabsliv er et sluttet kapittel" (i alle fall for denne helga).

I selvforsvar mot at jeg er lite flink til å lese ny litteratur pleier jeg å si at "livet er for kort til å lese halvgode, nye bøker" - derfor leser jeg Sult, nå for tida. Jeg har tidligere gjort et forsøk på en strand ved Algarvekysten, på guttetur, med da ble kontrastene for store, fra nederlag og skuffelser i gatene i Kristiania, til sand mellom tærne og luksus hva mat og drikke angikk ved kysten av Portugal.

Det høres kanskje svulstig ut, men de fineste stundene for tida er når jeg leser en god bok, eller er ute i friluft, eller gjerne denne kombinasjonen (kan man egentlig kalle peiskos for friluft?). Uannsett, jeg liker det beste fra ulike perioder. Knut Hamsuns bok er fra 1890, formidlet av Olafr Havrevold i et NRK-opptak fra 1959, og avspilt på min Ipod fra 2007. Tror dette er hva man kan kalle å skynde seg langsomt videre. Det er noe særegent med klassiske verk som Sult. Man blir grepet av en høytidlighet, og en forventning når man leser åpningslinjene:

"Det var i den Tid jeg gik omkring og sulted i Kristiania, denne forunderlige By, som ingen forlader, før en har faat Mærker af den..."

Den svarer raskt til forventningene, og gjør meg lysten til å fullføre denne gang. Jeg tryna en kveld, og glasserte alle sidene i boka med en fin rødvin, og jeg fant det naturlig å tone det hele litt ned, og bruke et inkassovarsel som bokmerke, som en slags stille markering over meg og hovedpersonen sitt åndsfellesskap.

Når jeg er på hytta er det blitt en fin vane å friske opp igjen blokkfløytespillinga. Mads Bergs Skulesongbok er som en hellig skrift når det kommer til noter for blokkfløyte. Jeg har justert favorittlåtlista mi, og den toppes av:

1.       Blant alle lande

2.       Håvard Hedde

Spilling på kornett viste seg å kreve noe mer lungekapasitet, men det var interessant å oppdage blodårer i panna og halsen som jeg ikke ante eksisterte. Ellers får jeg sende en takk og håp om tilgivelse etter å ha forsynt meg av cognac'en til Onkel Eldar - Renault, 40%. Cognac synes jeg vanligvis smaker som motorolja til Renault, men på hytta varmer den meg i hele bringa, ut til tåspissene, og rett tilbake til toppetasjen.

Før alt dette har jeg hatt en fin høst og vinter; jeg og Knut Einar, som til vanlig er noen besindige karer har blitt hysja på under to konserter. Jeg har tilbrakt mange fredager og lørdager på sofaer, madrasser på gulvet, i og under senger, på og under hemsen hos Joakim, og ja, jeg finner den rotløse tilværelsen svært behagelig. Jeg har vært på Røa, og jeg får en vond følelse i bringa, som er vanskelig å sette ord på, kanskje noe a la den hun følte når hun kjørte forbi Ringebu. Jeg har lest om de to mest rettferdige trekningene i verdenshistorien, der Olaf Giverhaug og Oskar Lundgren stakk av med de gjeveste premiene i henholdsvis Tormod Skilag- og Fron FK's loddtrekninger. Jeg har hørt Pål Endre og Ove Stian spille Long Distance Man og tenkt at det er øyeblikk som dette som jeg vil lengte tilbake til når jeg blir gammel.

Jeg har blitt utfordret til å ramse opp ei "jeg-liker-liste" av ei jente som liker terninger og gode spørsmål, (men hun liker helst å få stille de gode spørsmålene selv, i følge henne)*4. Jeg kom ikke på mer enn ett punkt, og det bøffa jeg fra Lars Winnerbäck, den om at "jag gillar Stångån på hösten när vardags lunken lagt sig över torgen"*5. Jeg trenger litt mer tid når jeg skal sette opp lister, selv om man ikke nødvendigvis trenger å forsegle listene sine, som en klok mann lærte meg.

+

1.       Jeg liker folk som tør å gi av seg selv; være personlige og balansere helt opp til det å være privat. Som Al deLoner, som jeg så sist uke på Mono, med plekter, og uten et eneste feilskjær på sin 5000-meter. Jeg liker et dikt jeg leste av Anna Kleiva *6, det traff meg midt i nerven, og jeg ante at noe av det måtte være selvopplevd. Jeg liker tegneserien Ronja, som gjester i Nemi, som gjør tegneserier til mer enn underholdning, med sine såre stemningsskildringer gjennom streker og tekster.

2.       Jeg liker jenter man ikke legger så godt merke til med det første, men som blir mer interessante når man prater sammen.

3.       Jeg liker den digitale Get-boksen som gjør at jeg alltid har noe å se på TV.

4.       Jeg liker pasninger langs bakken, med halvtliggende vristspark, sånn som Paul Scholes og David Beckham skyter pasninger sine.

Jeg liker å være så forelska at sex blir totalt uvesentlig, at det eneste som betyr noe er å få holde henne i hånda. Jeg liker å være så forelska at jeg må fortelle det til alle vennene min - men da blir nedturen desto tyngre når ting slår feil, så det får bli et nøytralt punkt. 

-

1.       Jeg liker ikke å lese dødsannonser etter folk som er født på 1980-tallet, det gir meg frysninger uavhengig om jeg vet hvem det er eller ikke.

2.       Intrikate venneforhold

Jeg kunne lett forlenga denne lista med ting som at de fleste av treffene på denne sida er av folk som er ute etter nakenbilder av Vibeke Skofterud, eller at folk må lære seg å vente med å gå inn på trikken før folk har kommet ut, osv, men det er ikke de store probleme i en større sammenheng.

 Listen over positive hendelser er lengst; jeg har for første gang på en god stund havna på plussida.

"Jag är brunbränd och jätte glad!"

En ting jeg savner er det å være barn, og å ikke ha fler bekymringer enn jeg hadde på hytta sist helg. Man har en egen forestilling om hvordan det er å være voksen når man ser fra et barns synsvinkel. Når man må legge seg mens selskapet fortsatt holder på i stua. Man ligger under dyna og prøver å lytte til samtaler fra stua, men den lille dørgløtten gjør at  alle samtalene, musikken og klirringen i glass blir til en larm av lyder fra selskapet. Den lille åpningen gjør likevel at man kan kjenne varmen fra stua, og lengselen til de voksnes verden.

Som liten syntes jeg pappas nøkkelknippe var tøft; jeg kunne ikke fatte hvor mange nøkler det gikk an å ha, husnøkler, nøkler til ungdomsskulen på Harpefoss, svømmehallen, Dagningen-kontoret, klubbhuset på Furulund og Kåja, Vinstrahallen og så videre. Onkel Eldar virka omtrent like voksen, selv om han var fem år bak pappa i livsløypa. Onkel Eldar hadde en lommebok full av plastkort - men han forklarte at grunnen til at lommeboka hans så ut til å være høygravid, var pga av alle regningene og kvitteringene.

Det er mulig onkel hadde rett, og at pappa bare hadde lånt nøklene, men det hindret ikke meg i å føle meg litt voksen den dagen jeg flytta inn i Bentsebrugata, og fikk utdelt både inngangsnøkkel, dørnøkkel, postnøkkel og bodnøkkel - jeg ble fire år eldre.

Det er fortsatt en liten unge i meg som jubler stille hver gang jeg får et nytt plastkort i lommeboka mi.

Det var enklere med jenter når jeg var liten. En kunne bare sende en forespørsel (helst få en venn til å levere lapp) med avkryssingsalternativene JA, NEI, VET IKKE. Og hvis hun svarte nei så var det uansett bare kødd fra din side. Det er klart jeg ser noen svakheter i den fremgangsmåten, men jeg tror likevel den er å foretrekke. Nå er alt blitt til taktikk og et kynisk spill, der man må spille kortene sine riktig, hvis man ikke har fått sikre kort på hånda. Man skal helst late som om man ikke ser henne om man får øye på henne på et utested, men man må la henne komme å prate med deg. Man skal aldri sende melding først, og man må for guds skyld ikke kalle et møte for en date, ("don't ever let her know that you are falling in love, cause when you do you are on your own"), men la det være en arena der begge trives og søt musikk kan oppstå - ikke så oppkonstruert. ("At least that's what they told me").

Jeg tror jeg foretrekker lapper skrevet med den fineste løkkeskrift, med tre avkryssingsbokser, én husnøkkel rundt halsen, og en lommebok fra Boing som ble forsynt med en grønn 50-lapp hver onsdag.

Når alle trodde at deres ydmyke beretter hadde gått i hi, så dukker han opp igjen.(Mediaplayer på random, akkurat nå : Southern Man - Neil Young, ok den, inntil videre. Håper neste låt vil gi meg noe mer, men venter med å skippe).

Naboen med det usikra nettet sitt er ikke fullt så gem lenger, derfor har det blitt dårlig med oppdateringer i det siste. Fra i morgen av blir det også nettilgang i dette ellers så gunstige hospitset som jeg besøker. (Into the dark – Midnight Choir, det her var bedre ja, kanskje er ikke Waiting for the bricks to fall så ille likevel ?).

Det skremte meg litt at jeg ble en smule rastløs de første dagene uten nett, før jeg fant noe bedre å bruke tida på – for et par uker siden meldte jeg meg inn hos Fron fysio-og treningssenter og har spinna en del der etter det. (Invitasjon – Raga Rockers, herlig seig rock. Må skru opp litt, lett headbanging, nå kommer refrenget...oi..live-versjon. Låter ikke like presist som i studio, men jeg kunne gitt ytterste lillefingerledd for å ha overvært den konserten deres på Roskilde). Jeg har også lest Saabyes Cirkus, Den tredje mann – En beretning om Hjalmar Johansen og nå holder jeg på med Ambjørnsens Hvite Niggere. Hele samlinga anbefales sterkt - ikke sikkert dette virker noe troverdig siden jeg anbefaler tre av tre bøker...

(Spiritual – Midnight Choir,live in Reichenbach, mHm nå nærmer det seg midnatt ja. Litt dårlig stokka av Mediaplayeren å spille en Midnight Choir låt nå igjen, men la gå) ... men hvis jeg måtte velge én av de, så er det nok Hjalmar Johansen som gjorde det sterkeste inntrykket på meg. Han var med både Nansen og Amundsen på ekspedisjoner, jobbet seg opp fra å hive inn køl i kjelene, via en noe mer betrodd jobb som værobservatør til å bli en av de mest respekterte polfarerene. (”Temperaturen i dag er seksogfemti kuldegrader og tolv sekundmeters vind, da skal jeg si dere at det var friskt ute (...) jeg tror allikevel det var koldest for hundene”). Jeg ble så inspirert at jeg gikk en to kilometers tur hjem fra Kongsvinger sentrum etter fylla, og tenkte at Hjalmar ville nok gjort det samme – taxi er noe jåleri. Jeg kjøpte meg også en fjellskipakke den kommende mandagen. (Fort og Farlig – DumDum Boys , ”meninga med livet mellom beina” ?)

Jeg har kjøpt meg noe ny musikk:

- My Midnight Creeps – Histamin (synes det er litt masete og massivt jeg)

- Ane Brun – Live in ?? (Hyggelig, deilig stemme. Bensinstasjonkjøp etter å ha lånt bilen til Magne Lindviksmoen med en cd i hanskerommet, Lasse Stefans).

-Al deLoner – Volume 3 (Deilig, rett og slett deilig. Suverent, enkelt og ekte. Det er noe med den vokalen som gjør det så troverdig)

-Big Bang – Too much yang ( ikke fått hørt noe særlig på den enda, virker ok, men tror ikke jeg blir hekta)

Og noen dvd’er :

- Seinfeld sesong 7

- The Simpsons sesong 4

(Lars Winnerbäck – For dig ( hyggelig låt, fin start, Jag har sett varända vråd av Sveriges land)

Her går det unna…

(The view from the afternoon – Arctic Monkeys, dras mellom å tenke på konserten på Roskilde med Eirik og Hilde, og vorspiel med Whatever people say .... )

Spilt noen fotballkamper ------> les mer på www.fronfk.no om du er interessert. Toppformen lar foreløpig vente på seg, men har planer om å slå ut i full blomst, snart. Er motivert som f på å komme i form, kunne løpe og fortsette å løpe utover i andre omgang i  kampene framover. I tillegg føler jeg at jeg har fått en litt ufortjent høy stjerne hos trenerene, og jeg har ikke lyst til å skuffe de, og heller ikke meg selv.

(Sivert Høyem – Song for Cornelis, Mhm, denne var ganske fin. Jeg glemte å lytte til teksta, lurer på om det er Vreeswijk han synger om, må vel være det, hvem andre kan det være ?)

(Moonspell – Herr Spiegelmann, her går det unna i svingene, også best om natta faktisk. Gjerne med øretelefoner)

Har nå kjøpt meg flybillett og pass til Roskilde ’07. Ble så satt ut av at Silje Ulekleiv ikke ble med i år, at jeg vurderte å sette meg ned å furte litt å gi faen i hele festivallivet i sommer jeg også, gå i eksil på Avstjønna 1000 meter over havet, og la festival være festival, langt faen unna meg.

(You Probably Couldn't See for the Lights But You Were Staring Staight a... – Arctic Monkeys – digger denne, mer fart enn i den forrige AM-låten. Kult når han gitaristen korer).

(Promises – The Cranberries,  kul låt, men det er litt masete akkurat nå Delores...)

Jeg og Endre gikk en flott tur fra Mysuseter mot Spranget, og Midtstigen guida meg litt, og jeg ble litt klokere rent geografisk, og kanskje på andre måter også, for alt jeg vet. Vi svelgte unna noen pølser, kvikk-lunsj og en del kakao og var skikkelig onkler på tur. Vet bestemt at det blir en lignende tur på undertegnede i påska. Kanskje fra Rondablikk og mot Rondvassbu.

(Leaving New York – REM, denne er så deilig at det gjør både litt godt og vondt. Pleide å høre på denne og en haug med Jokke-låter når jeg sykla Sørkedalsveien på jobb. ”I told for ever ...nanana.. I loved you”)

(Border song – Tom McRae, ikke like magisk som debutalbum, sorry Tom, jeg må være knallhard her)

Synet mitt har endra seg fra -3,25 til – 3,50 nå – dvs at jeg og min volleypartner er på god vei mot et samlet syn på – 10 ! Vekta pleier å vise 83,5 kg, men jeg er meget usikker på treningsopplegget til min partner, nå i mellomsesongen, er vi nærmest 200 kg eller 150kg ? Jeg ber om livstegn från andra sidan jorden.

Nei, nå er det natta. Burde i alle fall være det.

Hvordan går det med dere da? Takk for praten - det var jaggu hygglig gitt!

(Opium – Moonspell, passende nattasang)